Jeg kan huske da jeg var liten, og hadde bursdagsselskap. En typisk barnebursdag på 90-tallet. Jeg hadde besøk av venner, vi hadde barneleker, pølser, brus og kaker. En av årets store happeninger. Men det jeg husker klarest er da det begynte å nærme seg slutten og de andre barna skulle bli hentet. Jeg sto i trappen og så på at vennene mine fant frem jakkene og skoene sine. Tårene mine presset seg på og til slutt kom det ukontrollert gråt. Jo flere som sa ha det, jo mer lei meg ble jeg. Da mamma spurte hva det var, og så spørrende på meg, så kunne jeg ikke svare hva det var for noe galt, da jeg ikke skjønte hvorfor selv. Dette er en hendelse jeg ikke har glemt og har tenkt og reflektert over en del i etterkant i løpet av mitt voksne liv. Hvorfor viste jeg ikke glede over en velykket bursdag med venner, og godt selskap rundt meg?
Jeg har kommet mer og mer frem til en konklusjon over hvorfor jeg ble så frustert den dagen. Jeg er et menneske som ikke kan få nok av gode stunder og gode mennesker. Jeg vil ikke at fine ting skal ta slutt. Og dette er en prosess jeg fortsatt må bearbeide den dag i dag. Da jeg vet det vil ta slutt – ikke bare opplevelsene, men også selve livet.
Når man skjønner man kan ha makt over sitt eget liv
Jeg kan ikke si noe annet enn at Iben og jeg har hatt utfordringer som førte til at jeg måtte tenke nytt. Dette går jeg ikke så mye innpå her, da jeg har skrevet og vlogget om det tidligere. Jeg mediterte i en vanskelige stunder å jeg så for meg Iben og meg selv som frie og lekne ved en foss. Jeg takket masse og visualiserte i disse meditasjonene
En dag i Vietnam ble vi ført til en foss, vi var alene tross for det skulle være mye turister der. Sola skinte og vi hadde timer for oss selv der vi badet, hoppet og koste oss. Til stadighet dukket tanken opp at dette skal du nyte for dette er en opplevelse både Iben og jeg vokser på som vi har fått til gave. Ikke vær lei deg for den tar slutt. Dette er her og nå. Jeg la meg ned, vendte ansiktet mot sola, nøyt stillheten og takket og foldet hendene mot brystet og kjente på en enorm takknemlighet. Da gikk det opp for meg hvor mye makt man har til å skape det livet man ønsker.
Så hva er oppskirften på lykke?
Nyte gode stunder og være i tilstede? Ta vare på seg selv, og ta seg tid til hobbyer som gir deg glede i livet, jobb man trives i. Ikke bekymre seg, 90 % prosent av de gangene jeg har bekymret meg, har jeg funnet ut av at det var ikke noe å bekymre seg over. Veien blir til mens du går den. Alle må føle seg frem til hva som gjør man lykkelig.
Før kunne jeg kjenne på en angst følelse når jeg var lykkelig og var tilfreds med meg selv og elsket livet. Hvorfor kunne jeg ikke unne meg å kjenne på denne denne følesen uten å føle på frykt? En psykolog forklarte meg engang ,det er for jeg vet at lykke ikke vil vedvare. Etter jeg har skiftet livstil har jeg tenkt, Kan man ikke ? altså og oppleve lykke mesteparten av livet sitt?
Det er mange prosesser vi må igjennom i livet og på godt og ondt, Jeg håper ikke disse kampene er forgjeves, men at vi forbereder oss til et Level 2 når vi dør eller om vi faktisk skal opp i et Level 4, litt som et tv-spill, for hver verden du er i og fullfører, jo bedre blir du til neste verden. Eller er det bare denne verden vi stadig skal være i en prosess, for som oftest blir jo livet bare bedre og bedre jo eldre man blir. Man blir tryggere og tryggere på seg selv. Man finner sin vei og sitt mål i livet.
Når jeg er i Norge om sommeren jobber jeg på sykehjem for å tjene meg opp penger til et nytt år i Auroville. Der får jeg se livets gang på nært hold, folk blir syke og dør mens andre blir født et annet sted i verden, mens jeg skriver dette innlegget så har tanten min født en liten baby, mens to pasienter på avdelingen jeg jobber på har gått bort.
Livet er som en karusell man hopper på en liten stund før man går av, man blir husket en liten stund, minnet blir svakere og svakere å til slutt er det som du ikke har eksistert på denne jorden i utganspunktet.
Jeg setter pris på hvert gode øyeblikk. Når jeg møter positive, hyggelige mennesker, solen, lukten av nyklipt gress, lukten av regn, å ligge på ryggen i sjøen og kjenne solstrålende treffe ansiktet mitt. Og noen ganger kan jeg tenke på alt jeg vil gå glipp av som jeg ikke rekker i livet da livet er så kort, alle de flotte menneskene jeg aldri vil bli kjent med, stedene jeg ikke rekker å oppleve, alle budskapene jeg ikke vil nå ut med. For fire år siden hadde jeg aldri hørt om Auroville. Jeg er evig takknemlig for at jeg fikk høre om denne plassen som har gjort både Iben og meg godt. Vi har fått opplevelser, kunnskap, og herlige bekjentskaper, som har gitt oss så mye positivt
Jeg bidrar til at andres positive forandringer. Da jeg brenner for at folk skal våge, hoppe ut av hamsterhjulet og ikke gå glipp av ting i livet på grunn av frykt. Gleden er stor når det tikker inn meldinger fra gjester jeg har hatt på arrangement jeg har satt i gang. At de vil flytte til Spania fordi de ble så fascinert av foredraget om en alternativ måte å leve på der nede. Det varmer mitt hjerte, Det gjør meg positiv. Jeg kan se en mening med livet.
Ha en strålende dag! Hilsen Natalie
Legg igjen en kommentar